av Erling Mathisen
14.02.2011
Fra gamme til tømmerhus
Det er ikke så underlig, kanskje heller naturlig, at de første som slo seg ned i Rafsbotn, satte opp gammer til bolig for seg selv og til ly for husdyrene. «Man tager hvad man haver». Her var torv og jord til byggemateriale, og man hadde få hjelpemidler og enkle redskaper. Skogen, furuene, stod nok der, men de kunne jo vente. Hovedsaken var å få et sted «å være», både for mennesker og dyr. Så fikk den videre utvikling ligge i framtiden.
Man mener med sikkerhet at befolkningen på 1700-tallet, og også senere, bodde i gammer. Så sent som like før 1900 drev «pencionist og forhenv. lærer» Erik Nuth skole i en gamme, som han for øvrig, også bodde i. Han hadde tidligere vært lærer i Bossekop og Kvenvik.
Restene etter gammetilværelsen var synlige ennå rundt 1920. Da ble gammer benyttet til badstue. Men få eller ingen brukte det ordet. Sauna, hentet fra finsk, passet liksom mye bedre.
Gården på bakken
Etter hvert kom tømmer
og annet tremateriale i bruk.
Nå blir det mer snakk om
hus eller gård. Her var det
som regel flere bygninger.
Det var bolighus, fjøs,
stabbur, skjåer, sauna og
utedo. Skjåene ble
benyttet til oppbevaring av
høy og redskaper.
Dessuten ble det også
vanlig med sommerfjøs. Folk fra bygder utenfor, og da spesielt Elvebakken, hadde eiendommer og drev seter i Rafsbotn.
Gårdene ble som regel bygd på bakketopper, 20 til 80 meter over havet.
Familiene var jevnt over store, og antall personer på hver gård lå gjerne et sted mellom 5 og 15. Avstanden til naboene varierte, men 100 meter var ikke uvanlig. Forholdene naboene imellom var på en måte annerledes enn tilfellet er i dag. Man var ikke bare «på hils» med hverandre. Det ble behov for og tid til dugnad, nabotjenester og fellesarbeid. Opptråkkede stier mellom husene grodde ikke igjen. Veiene for øvrig ble anlagt for hest og vogn, senere utbedret til å ta imot biler.
Kart over gårdene i 1900
14.02.2011
Fra gamme til tømmerhus
Det er ikke så underlig, kanskje heller naturlig, at de første som slo seg ned i Rafsbotn, satte opp gammer til bolig for seg selv og til ly for husdyrene. «Man tager hvad man haver». Her var torv og jord til byggemateriale, og man hadde få hjelpemidler og enkle redskaper. Skogen, furuene, stod nok der, men de kunne jo vente. Hovedsaken var å få et sted «å være», både for mennesker og dyr. Så fikk den videre utvikling ligge i framtiden.
Man mener med sikkerhet at befolkningen på 1700-tallet, og også senere, bodde i gammer. Så sent som like før 1900 drev «pencionist og forhenv. lærer» Erik Nuth skole i en gamme, som han for øvrig, også bodde i. Han hadde tidligere vært lærer i Bossekop og Kvenvik.
Restene etter gammetilværelsen var synlige ennå rundt 1920. Da ble gammer benyttet til badstue. Men få eller ingen brukte det ordet. Sauna, hentet fra finsk, passet liksom mye bedre.
Gården på bakken
Etter hvert kom tømmer
og annet tremateriale i bruk.
Nå blir det mer snakk om
hus eller gård. Her var det
som regel flere bygninger.
Det var bolighus, fjøs,
stabbur, skjåer, sauna og
utedo. Skjåene ble
benyttet til oppbevaring av
høy og redskaper.
Dessuten ble det også
vanlig med sommerfjøs. Folk fra bygder utenfor, og da spesielt Elvebakken, hadde eiendommer og drev seter i Rafsbotn.
Gårdene ble som regel bygd på bakketopper, 20 til 80 meter over havet.
Familiene var jevnt over store, og antall personer på hver gård lå gjerne et sted mellom 5 og 15. Avstanden til naboene varierte, men 100 meter var ikke uvanlig. Forholdene naboene imellom var på en måte annerledes enn tilfellet er i dag. Man var ikke bare «på hils» med hverandre. Det ble behov for og tid til dugnad, nabotjenester og fellesarbeid. Opptråkkede stier mellom husene grodde ikke igjen. Veiene for øvrig ble anlagt for hest og vogn, senere utbedret til å ta imot biler.
Kart over gårdene i 1900
"...den tredie Dag kom vi til Rafsbotten, inderst ved Altenfjord, et af de skjønneste Distrikter i Finmarken." (Stockfleth, 1841)
Bunæs
Bunæs. Eier: Frank Olsen.
