Skjønne Rafsbotn

av Erling H. Mathisen
09.03.2011

Rafsbotn ligger vakkert til innerst i Altafjorden. Ja, så pent er det her at presten Stockfleth, som besøkte bygda i 1841, beskrev den som «et af de skjønneste Distrikter i Finmarken».

Variert natur
Rafsbotn strekker seg fra Rafsnes i syd til Ulveberget i vest. I nord og øst danner fjellet en naturlig grense. Terrenget er vekslende med myrer og bakker. Jordsmonnet er stort sett bra, og det er vel den viktigste grunnen til at husdyr, og dermed også folk, har kunnet livberge seg her.
Den naturgitte skogen består av lauvtrær som bjørk og selje, samt furu. Noen grantrær finnes også, men de er plantet av mennesker. Likeså har man tilført bærsorter som opprinnelig har sitt voksested lenger syd. Det gjelder hagerips, solbær og bringebær. I de senere år er også enkelte jordbærsorter tilpasset våre breddegrader.
Her er gode beiteområder i utkanten, og i tidligere tider drev folk med utmarksslåtter. Den gangen var det også en god del jakt, fangst og fiske i områdene mot Stabbursdalen og Myrland. Ingen driver dette som næring nå lenger. Men like fullt er det fortsatt fiske i fjellvannene og rypejakt hver høst. Man drar også nytte av det naturen gir av blåbær, tyttebær og multer.

Med sjøen som nabo
Tre forholdsvis små elver renner nedover mot fjordbunnen; Sørelva, Nordelva og Tverrelva. Før de går i ett med sjøen, har de to siste gått sammen til en. Her var det bra med bekkeørret, og tidligere var det vanlig å fiske sjøørret, når den kom opp fra havet.
Ved lavvann er det lang fjære, og ved flo sjø temmelig grunt. Det gjør havneforholdene dårlige. Derfor har kaianleggene og lokalbåtanløp vært lenger mot vest, i Russeluft. Likeså hadde man ilandføring ved Rafsnes.
Så selv om Rafsbotn har sjøen som sin nabo, har man ikke hatt den nære kontakten med havet utenfor. Leira, eller «makkfjæra», er et naturlig hinder.