10.06.2012
For noen dager siden satte en av bygdas erfarne jegere ut på jakt, utstyrt med gevær som antagelig ble fabrikkert på den tid Kongsbergs Våpenfabrikk, i 1690, satte i gang sin prøvedrift.
I fjor lovte nemlig jegeren sin kone et oterskinn i bursdagsgave. Og siden det nå begynte å nærme seg den dagen, ville han ikke skuffe henne og bega seg så i veg for å prøve lykken. Han var ikke kommet langt før han kom over spor etter en velvoksen oter. Jegeren som var kjent for sin skarpe sans for å ta ut ferske viltspor, mente at den ikke var utenfor rekkevidde.
Og nå lettet han på sine brede skuldre der han bega seg til å klargjøre sitt vidundervåpen, samtidig som han også sendte en varm tanke til henne som satt der hjemme.
Da alt var klart, satte han nynnende i veg, med blikket skarpt festet til sporene av det dødsdømte pattedyret. Han gikk og gikk, og gikk og gikk, og ikke før var han ferdig med refrenget, før han plutselig sto og stirret inn i et par små øyne som glitret i solen, der han også syntes dyret hadde et ørlite tegn til smilehull.
Modig lettet han nå geværet til sin skulder for å gi det uskyldige dyret hans varmeste mottagelse. Men til stor ergrelse for seg selv, viste det seg at han var kommet for nær. Eller rettere sagt, løpet var ca 0,5 meter for langt. Et skritt tilbake mente han å være i passende posisjon.
Men nå skjedde det noe jegeren ikke hadde regnet med. Oteren gjorde et byks, og jegeren satte i et vilt brøl. Og nå ble det et liv uten like, et skuespill som er vanskelig å sammenligne med noe annet enn den gang jegeren selv, på skoleplassen, lekte sisten. Men kampen mellom liv og død, endte i hvert fall med at begge kom fra det med livet.
Ja, ja, ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. For nå ser man aldri denne jegeren gå på jakt med gevær, men i stedet med en stokk.
Hilsen en dyrevenn
For noen dager siden satte en av bygdas erfarne jegere ut på jakt, utstyrt med gevær som antagelig ble fabrikkert på den tid Kongsbergs Våpenfabrikk, i 1690, satte i gang sin prøvedrift.
Oterskinn i bursdagsgave
I fjor lovte nemlig jegeren sin kone et oterskinn i bursdagsgave. Og siden det nå begynte å nærme seg den dagen, ville han ikke skuffe henne og bega seg så i veg for å prøve lykken. Han var ikke kommet langt før han kom over spor etter en velvoksen oter. Jegeren som var kjent for sin skarpe sans for å ta ut ferske viltspor, mente at den ikke var utenfor rekkevidde.
Og nå lettet han på sine brede skuldre der han bega seg til å klargjøre sitt vidundervåpen, samtidig som han også sendte en varm tanke til henne som satt der hjemme.
Da alt var klart, satte han nynnende i veg, med blikket skarpt festet til sporene av det dødsdømte pattedyret. Han gikk og gikk, og gikk og gikk, og ikke før var han ferdig med refrenget, før han plutselig sto og stirret inn i et par små øyne som glitret i solen, der han også syntes dyret hadde et ørlite tegn til smilehull.
Løpet var 0,5 meter for langt
Modig lettet han nå geværet til sin skulder for å gi det uskyldige dyret hans varmeste mottagelse. Men til stor ergrelse for seg selv, viste det seg at han var kommet for nær. Eller rettere sagt, løpet var ca 0,5 meter for langt. Et skritt tilbake mente han å være i passende posisjon.
Men nå skjedde det noe jegeren ikke hadde regnet med. Oteren gjorde et byks, og jegeren satte i et vilt brøl. Og nå ble det et liv uten like, et skuespill som er vanskelig å sammenligne med noe annet enn den gang jegeren selv, på skoleplassen, lekte sisten. Men kampen mellom liv og død, endte i hvert fall med at begge kom fra det med livet.
Ja, ja, ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. For nå ser man aldri denne jegeren gå på jakt med gevær, men i stedet med en stokk.
Hilsen en dyrevenn
"...den tredie Dag kom vi til Rafsbotten, inderst ved Altenfjord, et af de skjønneste Distrikter i Finmarken." (Stockfleth, 1841)
Rilgutten, 1959.
Eier: Rafsbotn I.L.
Eier: Rafsbotn I.L.
