av Leif Aslaksen
20.01.2011
På den tiden var det streng rasjonering av matvarer.
Det var i hovedsak fisk og poteter som hjalp folk så
de ikke sultet.
Mange tok seg tyskarbeid og tjente store penger.
Lønningene var høye. Svartebørsen florerte og det
ble betalt høye priser for mat og tobakk. Folk solgte
ull og kjøtt til skyhøye priser.
Klær var det vanskelig å få tak i. Sko var også en
problemvare. Gummifottøy var det som vanligvis ble
brukt. Det ble også brukt mye tresåler på skotøyet.
Alt var på rasjoneringskort og anvisninger fra
Forsyningsnemnda. Hver innbygger fikk omkring
4 kg mel pr. måned, 10 gram margarin pr. dag og
100 gram tobakk pr måned. Sukker var det nesten
ikke mulig å få tak i. Folk brukte derfor mye sukker-
erstatning. Te var også mangelvare, og folk brukte tyttebærblad som de brunbrente. Kaffe var ikke å få, men korn, erter, brødskorper og lignende ble brunbrent og kokt som kaffeerstatning. Butikkene solgte også 1 pakke med 250 g kaffeerstatning til hver voksen person. Kaffe var også på rasjoneringskortet: 1 pakke hver uke, hvis en bare fikk tak i det.
Hvetemel fikk en bare til spedbarn. Bakemelet var blandet med andre melsorter. Folk brukte mye poteter i deigen for å drøye melet. Tran ble brukt til steking. Salt og parafin var det nok av. Trematerialer var rasjonert. Bensin var rasjonert og vanskelig å få tak i. Solarolje var det derimot lettere å få tak i for de som hadde motorbåt og drev fiske. Også gummistøvler og sykkeldekk ble det vanskelig å få på slutten. Det var i grunnen mye erstatningsvarer som ble brukt.
Tyskerne kjøpte mye reveskinn, reinskinn, pelsverk, ullvarer, ull og melk. Det meste gikk som oftest i bytte med brød, tobakk og brennevin. De fleste familiene hadde jo husdyr den gangen. Mange brukte også tyskvarene til bytte av andre ting hos naboene.
Fester var ikke tillatt, og sammenstimlinger var forbudt. Fotballkamper var det ikke. For å reise til en annen kommune, måtte en ha reisetillatelse. Skulle en besøke folk i tyske soner og områder, måtte en ha tilvisninger. Motorbåtene måtte ha meldeplikt hvor de gikk og kom.
Det var montert vegsperringer mange steder med tysk vakt. Broene var underminert, likeså kaiene. Rassia hos folk ble ofte foretatt Det foregikk mye tyveri fra tyske lagre og i fraktbåtene. Men det var mest mat og utstyr de var ute etter. Tyskere og nordmenn var like i så måte.
20.01.2011
På den tiden var det streng rasjonering av matvarer.
Det var i hovedsak fisk og poteter som hjalp folk så
de ikke sultet.
Mange tok seg tyskarbeid og tjente store penger.
Lønningene var høye. Svartebørsen florerte og det
ble betalt høye priser for mat og tobakk. Folk solgte
ull og kjøtt til skyhøye priser.
Klær var det vanskelig å få tak i. Sko var også en
problemvare. Gummifottøy var det som vanligvis ble
brukt. Det ble også brukt mye tresåler på skotøyet.
Alt var på rasjoneringskort og anvisninger fra
Forsyningsnemnda. Hver innbygger fikk omkring
4 kg mel pr. måned, 10 gram margarin pr. dag og
100 gram tobakk pr måned. Sukker var det nesten
ikke mulig å få tak i. Folk brukte derfor mye sukker-
erstatning. Te var også mangelvare, og folk brukte tyttebærblad som de brunbrente. Kaffe var ikke å få, men korn, erter, brødskorper og lignende ble brunbrent og kokt som kaffeerstatning. Butikkene solgte også 1 pakke med 250 g kaffeerstatning til hver voksen person. Kaffe var også på rasjoneringskortet: 1 pakke hver uke, hvis en bare fikk tak i det.
Hvetemel fikk en bare til spedbarn. Bakemelet var blandet med andre melsorter. Folk brukte mye poteter i deigen for å drøye melet. Tran ble brukt til steking. Salt og parafin var det nok av. Trematerialer var rasjonert. Bensin var rasjonert og vanskelig å få tak i. Solarolje var det derimot lettere å få tak i for de som hadde motorbåt og drev fiske. Også gummistøvler og sykkeldekk ble det vanskelig å få på slutten. Det var i grunnen mye erstatningsvarer som ble brukt.
Tyskerne kjøpte mye reveskinn, reinskinn, pelsverk, ullvarer, ull og melk. Det meste gikk som oftest i bytte med brød, tobakk og brennevin. De fleste familiene hadde jo husdyr den gangen. Mange brukte også tyskvarene til bytte av andre ting hos naboene.
Fester var ikke tillatt, og sammenstimlinger var forbudt. Fotballkamper var det ikke. For å reise til en annen kommune, måtte en ha reisetillatelse. Skulle en besøke folk i tyske soner og områder, måtte en ha tilvisninger. Motorbåtene måtte ha meldeplikt hvor de gikk og kom.
Det var montert vegsperringer mange steder med tysk vakt. Broene var underminert, likeså kaiene. Rassia hos folk ble ofte foretatt Det foregikk mye tyveri fra tyske lagre og i fraktbåtene. Men det var mest mat og utstyr de var ute etter. Tyskere og nordmenn var like i så måte.
"...den tredie Dag kom vi til Rafsbotten, inderst ved Altenfjord, et af de skjønneste Distrikter i Finmarken." (Stockfleth, 1841)
Legitimasjonskort fra 1941
Eier: Frank Olsen
Eier: Frank Olsen
