av Leif Aslaksen
06.04.2011
Høsten 1944 måtte de tyske troppene som var stasjonert på Nordfronten på Kolahalvøya, trekke seg tilbake. Etter hvert som de dro seg ut, brente og herjet de steder de forlot, så ikke noe som fienden kunne bruke ble tilbake. Slik gikk det også med Finnmark og Nord-Troms. Alt ble ødelagt og brent.
Rafsbotn ble tvangsevakuert i oktober. Husene ble brent straks etter, og den 7. november var det bare et par hus, som var avsett som vaktstuer, igjen. De var feller for folk som var blitt igjen og lot seg friste til å lete etter mat. De ble senere minelagt og sprengt.
Telefonlinjene, broene og delvis vegene ble sprengt overalt. Mange steder ble til og med gjerdene og hesjestolpene brent. Båtene ble også brent.
Etter 7. november var alt øde, forlatt og rasert. Husdyra var slaktet ned og sendt sørover eller kokt av soldatene. Kolonne etter kolonne av soldater vandret stadig langs riksvegen sørover. Noen kolonner med hester, esler eller muldyr, noen med lastebiler, stridsvogner eller sykler og noen bare med marsjerende soldater. Utsultede krigsfanger var også med i egne kolonner.
Folk som hadde fått evakueringsvarsel, men som hadde søkt tilflukt i huler eller bygd torvgammer, ble lett opp og sendt sørover. Det var til slutt bare to som fristet vinteren alene i ei steinur.
Folk ble transportert med bil til Bossekop. De fikk ha med seg det de selv kunne bære, ikke noe mere. Fra Bossekop ble de transportert med skøyter til Sopnes, hvor de overnattet i kirken. Derfra ble de hentet med dampskip og ført til Tromsø, hvor de overnattet i domkirken eller i private hus. De ble så spredt sørover fra Lofoten til Lindesnes. Fra Tromsø gikk ferden med skøyter eller dampskip.
De som skulle sør i landet ble sendt over Mosjøen stasjon og derfra med tog sittende på stol til Trondheim. Der overnattet de i Verdensteateret. Derfra atter med tog videre. Noen forbi Oslo, Drammen, Larvik og andre byer. Av mat fikk de servert havresuppe og brød på bestemte steder undervegs, i Oslo fikk de grøt til middag på en restaurant.
I Drammen (Gulskogen AT-leir) var det avlusing og rensing av klær for de som skulle videre. Det var der fordelingen skjedde for de som det ikke lengre var plass til i det distriktet.
På bestemmelsesstedene bodde så folket rester av året 1944, delvis eller hele 1945 og 1946. Det måtte søkes om å reise nordover igjen.
Fra 1944 ble Hitlers tyske hærmakt
svakere dag for dag. Kirkenes ble tatt av
russerne i oktober 1944. De stoppet
imidlertid fremrykningen der da tvangs-
evakueringer av Finnmark tok til.
Krigen sluttet i mai 1945. Folk begynte
straks å vende tilbake, men på eget
ansvar, fordi det lå minefelt mange steder.
Det ble opprettet et Finnmarks
departement, og Finnmarkskontoret i
Harstad delte ut byggematerialer til folk
som fikk lov til å bygge provisoriske hus
for familien. Det ble satt opp store og
små brakker i første omgang. Noen brøt
også opp planker fra den tyske flyplassen
på Elvebakken.
Gjenreisningen tok til i 1946 og varte til
1958. Byggingen av de sprengte bruene
tok noe lengre tid, likeså telefonlinjene og
kaiene rundt om i Finnmark.
Gamle Finnmark var forsvunnet, og en ny bebyggelse tok form etter hvert. Mye forsvant for godt og kan bare minnes av eldre folk.
06.04.2011
Høsten 1944 måtte de tyske troppene som var stasjonert på Nordfronten på Kolahalvøya, trekke seg tilbake. Etter hvert som de dro seg ut, brente og herjet de steder de forlot, så ikke noe som fienden kunne bruke ble tilbake. Slik gikk det også med Finnmark og Nord-Troms. Alt ble ødelagt og brent.
Rafsbotn ble tvangsevakuert i oktober 1944
Rafsbotn ble tvangsevakuert i oktober. Husene ble brent straks etter, og den 7. november var det bare et par hus, som var avsett som vaktstuer, igjen. De var feller for folk som var blitt igjen og lot seg friste til å lete etter mat. De ble senere minelagt og sprengt.
Telefonlinjene, broene og delvis vegene ble sprengt overalt. Mange steder ble til og med gjerdene og hesjestolpene brent. Båtene ble også brent.
Etter 7. november var alt øde, forlatt og rasert. Husdyra var slaktet ned og sendt sørover eller kokt av soldatene. Kolonne etter kolonne av soldater vandret stadig langs riksvegen sørover. Noen kolonner med hester, esler eller muldyr, noen med lastebiler, stridsvogner eller sykler og noen bare med marsjerende soldater. Utsultede krigsfanger var også med i egne kolonner.
Folk som hadde fått evakueringsvarsel, men som hadde søkt tilflukt i huler eller bygd torvgammer, ble lett opp og sendt sørover. Det var til slutt bare to som fristet vinteren alene i ei steinur.
Transporten sørover
Folk ble transportert med bil til Bossekop. De fikk ha med seg det de selv kunne bære, ikke noe mere. Fra Bossekop ble de transportert med skøyter til Sopnes, hvor de overnattet i kirken. Derfra ble de hentet med dampskip og ført til Tromsø, hvor de overnattet i domkirken eller i private hus. De ble så spredt sørover fra Lofoten til Lindesnes. Fra Tromsø gikk ferden med skøyter eller dampskip.
De som skulle sør i landet ble sendt over Mosjøen stasjon og derfra med tog sittende på stol til Trondheim. Der overnattet de i Verdensteateret. Derfra atter med tog videre. Noen forbi Oslo, Drammen, Larvik og andre byer. Av mat fikk de servert havresuppe og brød på bestemte steder undervegs, i Oslo fikk de grøt til middag på en restaurant.
I Drammen (Gulskogen AT-leir) var det avlusing og rensing av klær for de som skulle videre. Det var der fordelingen skjedde for de som det ikke lengre var plass til i det distriktet.
På bestemmelsesstedene bodde så folket rester av året 1944, delvis eller hele 1945 og 1946. Det måtte søkes om å reise nordover igjen.
Folket vender tilbake
Fra 1944 ble Hitlers tyske hærmakt
svakere dag for dag. Kirkenes ble tatt av
russerne i oktober 1944. De stoppet
imidlertid fremrykningen der da tvangs-
evakueringer av Finnmark tok til.
Krigen sluttet i mai 1945. Folk begynte
straks å vende tilbake, men på eget
ansvar, fordi det lå minefelt mange steder.
Det ble opprettet et Finnmarks
departement, og Finnmarkskontoret i
Harstad delte ut byggematerialer til folk
som fikk lov til å bygge provisoriske hus
for familien. Det ble satt opp store og
små brakker i første omgang. Noen brøt
også opp planker fra den tyske flyplassen
på Elvebakken.
Gjenreisningen tok til i 1946 og varte til
1958. Byggingen av de sprengte bruene
tok noe lengre tid, likeså telefonlinjene og
kaiene rundt om i Finnmark.
Gamle Finnmark var forsvunnet, og en ny bebyggelse tok form etter hvert. Mye forsvant for godt og kan bare minnes av eldre folk.
"...den tredie Dag kom vi til Rafsbotten, inderst ved Altenfjord, et af de skjønneste Distrikter i Finmarken." (Stockfleth, 1841)
Varefordelingskort etter krigen
Eier: Anne Lise Jonas
Eier: Anne Lise Jonas
