"...den tredie Dag kom vi til Rafsbotten, inderst ved Altenfjord, et af de skjønneste Distrikter i Finmarken." (Stockfleth, 1841)
Jakt i Rafsbotn
Jakt i 1930-årene
Jeger fra Rafsbotn
Fjellturer i 1930-årene
Fiske i Rafsbotn
Fiske på fjordisen
Trålfiske i Rafsbotn
Fjordfiske i 1930
Ishavet i 1901
Eggsanking
Jakt i 1930-årene
Jeger fra Rafsbotn
Fjellturer i 1930-årene
Fiske i Rafsbotn
Fiske på fjordisen
Trålfiske i Rafsbotn
Fjordfiske i 1930
Ishavet i 1901
Eggsanking
Blåvinge, 2005
Foto: Frank Olsen
Foto: Frank Olsen
av Leif R. Aslaksen
01.06.2011
Som kjent er det langgrunt og leire langt utover sjøen i Rafsbotn. Derfor kan en bare komme nærmere hjemmet ved flo sjø. Når en rodde ut om kvelden, kunne en ikke komme tilbake før 10 timer etter. En var avhengig av været, men de som drev fiske kunne likevel drive det ganske effektivt. Ellers var det å gå til Rafsnes, 5 km fra bygda. Der kunne en alltid komme på land.
Noen drev hjemmefiske på fjorden om somrene og fiske på fjordisen om vintrene.
Ved isfiske var det å starte hjemmefra klokka 6-7 om morgenen, mens det ennå var mørkt. Det var å ta juksa i ei kasse på kjelken eller sparkstøttingen og så dra til Store Rafsnes, hvorfra en da kom på isen.
Som regel var isen 3 til 4 tommer tykk omkring 2 km fra land. Til å hugge hull i isen hadde en et jern lignende et tappjern eller et huggjern, øks dugde ikke. Jernet var festet i enden på en stav, og vi kalte det piggstav. Det var lett å få hull med den, og hullet var omkring 30 cm i diameter. Videre var det å feste isrullen til kanten av isen, så snøret ikke ble filt i stykker når en fisket. Det var lettere å dra storfisken opp når en hadde rull.
Som regel ble det fisket til klokka 12-14, så en var på land før det ble mørkt.
Fisk ble det nok ikke alle gangene, men det var moro likevel når det var mye ungdom på isen. Og særlig når en fikk litt fisk til å ha i gryta hjemme hos ho mor.
Det ble drevet en del garnfiske i Høyvika og Martabukta, om sommeren og høsten etter sei, høsten og vinteren etter uer og torsk og om våren etter uer og småsei på dybden.
Juksafisket der ble drevet for det meste fra mars til mai og fra slutten av juli til slutten av september.
De som fisket der ute, rodde ut fra Russeluft, som var isfri. Hver mandag startet de hjemmefra med niste og kjelke og kom tilbake hver lørdag når det var vær, dragende med kokfisk og tom nistesekk.
Slik ble det drevet hele den tid fisket stod på. I Høyvika og Martabukta bodde de hos andre som var bosatt der, og som bare hadde fiske til yrke. Fisken gikk for det meste til konsum i Alta, men noe ble også hengt og solgt til oppkjøpere i Jupvik, Talvik eller Årøya.
Laksefisket ble drevet med kilenot i sjøen og stang i Altaelva. Det var like mange kilenøtter da som nå (1980). Dragnot ble også brukt av og til, etter ørret og smålaks. Stående laksegarn eller drivgarn ble ikke brukt.
I år med god tilsig av garnsild ble det fisket ganske bra på garn. Ellers var det hvert år snurpenotfiske etter småsild, hver høst. Og i 30-åra spådde de gamle at når det ble drevet slik, ville havet tømmes, men notbasene blåste til det og sa det var tullprat. Nå vet vi at den spådommen ikke var uberettiget eller gal.
01.06.2011
Som kjent er det langgrunt og leire langt utover sjøen i Rafsbotn. Derfor kan en bare komme nærmere hjemmet ved flo sjø. Når en rodde ut om kvelden, kunne en ikke komme tilbake før 10 timer etter. En var avhengig av været, men de som drev fiske kunne likevel drive det ganske effektivt. Ellers var det å gå til Rafsnes, 5 km fra bygda. Der kunne en alltid komme på land.
Noen drev hjemmefiske på fjorden om somrene og fiske på fjordisen om vintrene.
Isfiske
Ved isfiske var det å starte hjemmefra klokka 6-7 om morgenen, mens det ennå var mørkt. Det var å ta juksa i ei kasse på kjelken eller sparkstøttingen og så dra til Store Rafsnes, hvorfra en da kom på isen.
Som regel var isen 3 til 4 tommer tykk omkring 2 km fra land. Til å hugge hull i isen hadde en et jern lignende et tappjern eller et huggjern, øks dugde ikke. Jernet var festet i enden på en stav, og vi kalte det piggstav. Det var lett å få hull med den, og hullet var omkring 30 cm i diameter. Videre var det å feste isrullen til kanten av isen, så snøret ikke ble filt i stykker når en fisket. Det var lettere å dra storfisken opp når en hadde rull.
Som regel ble det fisket til klokka 12-14, så en var på land før det ble mørkt.
Fisk ble det nok ikke alle gangene, men det var moro likevel når det var mye ungdom på isen. Og særlig når en fikk litt fisk til å ha i gryta hjemme hos ho mor.
Fiske i Høyvika og Martabukta
Det ble drevet en del garnfiske i Høyvika og Martabukta, om sommeren og høsten etter sei, høsten og vinteren etter uer og torsk og om våren etter uer og småsei på dybden.
Juksafisket der ble drevet for det meste fra mars til mai og fra slutten av juli til slutten av september.
De som fisket der ute, rodde ut fra Russeluft, som var isfri. Hver mandag startet de hjemmefra med niste og kjelke og kom tilbake hver lørdag når det var vær, dragende med kokfisk og tom nistesekk.
Slik ble det drevet hele den tid fisket stod på. I Høyvika og Martabukta bodde de hos andre som var bosatt der, og som bare hadde fiske til yrke. Fisken gikk for det meste til konsum i Alta, men noe ble også hengt og solgt til oppkjøpere i Jupvik, Talvik eller Årøya.
Laksefiske
Laksefisket ble drevet med kilenot i sjøen og stang i Altaelva. Det var like mange kilenøtter da som nå (1980). Dragnot ble også brukt av og til, etter ørret og smålaks. Stående laksegarn eller drivgarn ble ikke brukt.
Sildefiske
I år med god tilsig av garnsild ble det fisket ganske bra på garn. Ellers var det hvert år snurpenotfiske etter småsild, hver høst. Og i 30-åra spådde de gamle at når det ble drevet slik, ville havet tømmes, men notbasene blåste til det og sa det var tullprat. Nå vet vi at den spådommen ikke var uberettiget eller gal.
