Helsestellet før 1930

av Leif R. Aslaksen
25.05.2011

Helseinstitusjonene var dårlig utbygd i tidligere år. Det er først nå at sykehus og sykestuer er gode og kan tilby virkelig hjelp.

Legen behandlet bare alvorlige tilfeller

Før 1920 - 1930 gikk folk sjelden til doktoren. De prøvde å klare seg best mulig selv. Legen behandlet bare alvorlige tilfeller, så som tuberkulose, kreft og blindtarmbetennelse.
Tannlege var det ikke i Alta. Det var distriktslegen som trakk ut de befengte tennene hos folk, når de først var blitt plaget i årevis med tannpine.
I 1920-1930-årene var det tuberkulosen som var den store folkesykdommen, den utslettet nesten hele slekter hvor den slo til. Kreft og hjerteinfarkt var mere sjeldne, og angrep bare eldre folk.
Tuberkulinvaksineringen begynte i skolene i 1928. Der ble også barna både veid, målt og innprentet idealvekt som god norm for helsen. Koppevaksinen ble gitt til alle, helst fra de var små.
Alle yngre hadde dessuten gjennomgående god kondisjon, for dem var det ikke noe besvær å gå 15 - 20 km om så en eller to ganger pr dag, med ryggsekk og oppakning.

Folk behandlet selv sine sår

Folk behandlet sine egne sår på mange vis, og noen var eksperter til å hjelpe andre. De satt trekkplaster på verkebyller, som folk ofte var plaget av. Trekkplasteret var gjerne fersk bjørkeløv, kvae, grøtomslag eller andre ting som de hadde praktisert seg fram til. Blødninger ble som oftest stanset ved at en eller annen leste på såret, som det het. Og at de kunne det var helt sikkert, også indre blødninger ble stanset. Smerter stanset. Smerter ble tatt bort med ord.
Gikt var det bare noen få som var plaget av slik at en merket det. Men for gikta var det ingen råd, den måtte få herje. En lindring var det med varme bad eller sauna hver annen dag.
Noen kunne også ta bort tannverk, og det for alltid. De bet i en snøball eller i en stein, samt noen ord i tillegg. Gandkarer var det ikke på den tiden. Men intense forbannelser kunne virke, likeså intense ønsker om plager for hverandre, hvis det var begått virkelig urett mot noen.
Kvakksalveri var ikke vanlig. Noen hjelpekoner var det nok, både til småsykdommer og barnefødsler. I komplikasjonstilfeller var barseldøden vanlig, både for mor og barn. Fødselsklinikker eksisterte ikke.
De fleste mennesker døde hjemme og ville hjem når de skulle dø, bare i ulykkes tilfeller måtte en dø borte. Havet tok sine ofre blant fiskere og ishavsfolk, og det fikk bygda merke noen ganger i tidenes løp.

Distriktslege og sykehus

Det var ansatt en distriktslege i hver kommune, og de prøvde å hjelpe til med den tids medisiner og råd. Medisinene var som oftest kamferdråper, nafta, hostemikstur og globoid til vanlige plager, men det fikk folk også kjøpt på Hammerfest apotek eller i Tromsø.
Det var bare langvarige syke eller dødssyke som ble innlagt på sykestue. På Elvebakken hadde Alta kommune sin eneste sykestue, med 5 sengeplasser og en menighetssøster til å skjøtte det. Trygdekassen var bare for de som hadde råd til å betale premie, ellers måtte folk selv betale både sykestue- og sykehusopphold. Sykehusene var mest laget for operasjonstilfeller. Medisinsk avdeling var ikke utbygd. Folk med smittsomme sykdommer ble avsperret i egne rom, og der lå de til de døde.
Distriktslegen hadde mye hjemmebesøk, og menighetssøsteren kom også når det ble sendt bud på henne.

Renhold i hjemmene

Renhold i hjemmene var ikke alle steder like bra. Det avhang av hvor mye tid en kvinne hadde til overs for det arbeidet. Dette ble gjerne gjort når alt annet arbeid var utført. Barna var flinke til å hjelpe til, både inne og ute.

Folk var tøffere den gang enn nå. Små sår ble det ikke tatt notis av. En blå flekk her eller der var ikke noe å hefte seg ved. Små betennelser betød ikke noe. Smerter ble overvunnet ved å utføre arbeid som en klarte. Det var ikke noe som het å sykemelde seg, og det var ikke vederlag for slikt. I noen tilfeller måtte en nok holde sengen en dag eller to, men det var alt.