Bursdagen

19.10.2011

Ganske nylig fylte en av bygdas ærverdige ungkarer år. Og i denne anledning benyttet vi oss av å få et intervju med ham.

Utsatt for forelskelser og fristelser

Det første vi kom inn på var alderen. Men det fikk vi jo, som rimelig er, ikke noe skikkelig svar på. Han trakk bare på skuldrene og smilte lurt, og sa at han følte seg bare yngre og yngre for hvert år, rent som en tenåring. At vi var av en annen mening, holdt vi jo klokelig inne med.
Videre ville vi også vite hvorfor han ikke hadde giftet seg. Han mente at slike pøbelstreker ikke passet for ham, da kvinnfolk bare tenker på stas og luksus og ikke på mannens humør og lommebok. Selvfølgelig har det vært vanskelig mange ganger, for små forelskelser og fristelser har en jo vært utsatt for. Men man har da vært klok nok til ikke å la seg lure bort i noe sånt.

Ingen fordeler med ekteskapet

Her om dagen gikk vi igjennom noen eldre årganger av «Erindringens kilde» og kom tilfeldigvis over en notis, hvor vi så at de skulle trede inn i den hellige ektestand.
«Hvordan forholder det seg med det?»
«Bare bygdeprat, alt sammen,» svarer han.
«Så De mener at ungkarslivet er det beste likevel?»
«Ja, foreløpig er jeg av den mening, det er i hvert fall fredelig når en kommer hjem, ingen som spør hvor en har vært og ingen som forstyrrer meg når jeg tar meg en blund i lenestolen.»
«Men det er da noen fordeler med ekteskapet også?»
«Ingen», kommer det kontant fra ham. «Bare kjeftbruk og ungeskrik hele dagen. Apropos unger, da må man jo kjøpe både ditt og datt, barnevogner som er de reneste dollarglis. Nei, har det vært meg, så har de nok måttet klart seg med en margarinkasse med tre hjul under.»
«Nå har De jo bygd Dem nytt hus, så nå mangler det vel ikke på sjanser?» «Sjanser har det aldri manglet på før i tiden heller, men jeg holder meg til ungkarslivet likevel.»

Da forstår vi jo at han er uhelbredelig, så vi får bare ønske ham lykke til med ungkarslivet.

Donald Duck