Nyttårsstemning

19.09.2011

Det var stor feiring ved inngangen til det nye året 1960. Vi hadde som kjent stor folkefest på samfunnshuset, og der hendte det jo så mange rare ting.
Jeg var utsendt av klubbavisen «Rilgutten» for å se hvordan folket tar imot det nye året og høre hva de hadde å si.

Vidundervann fra «Oladalen»

Kvelden begynte meget rolig med musikk og dans som vanlig. De som ikke danset var ute og smakte på vidundervannet fra de nye vannverkene.
Da det nærmet seg midnatt ble folket ganske høyrøstet. Det skyldtes selvfølgelig vannet, især det fra «Oladalen». Det skal jo være så stimulerende vann der oppe, og de som har lengst vannledning, stimuleres mest. Heldige er de som bor lengst nede, for de har jo noe å berolige nervene med, især da i jule- og nyttårshelgen. Så hvis du har store nervepåkjenninger, ta en tur oppover dalen.

En bekymret formann i «Ungkarsklubben»

Men tilbake til festen.
Da klokkene ringte nyåret inn, var det mest glade ansikter å se, unntatt formannen i «Ungkarsklubben», han så heller trist ut. Jeg gikk bort til ham og ønsket ham godt nytt år osv. Jeg spurte hvorfor han så så trist ut, om han ikke var glad over det nye året vi var gått inn i. «Glad og glad», svarte han. «Hadde det vært et annet år så, men 1960 er skuddår, det er et farlig år for oss ungkarer. Tenk på de strenge lovene. Jeg har et par av våre medlemmer som jeg må holde et våkent øye med. De er allerede i ferd med å bryte våre lover. Det er vel noen som har lurt Oladalsvann i dem».

Godt humør

Jeg forlot den triste formannen for å treffe folk som var i bedre stemning. Jeg fikk øye på en kar, liten, mørk og hjulbent. Han sto framfor en kvinne som var sine 6 tommer høyere enn ham. Hun hadde et skarpt utseende og et kvast blikk, jeg forsto snart at det var hans kone. Den lille mannen syntes å more seg helt over evne, han lo og pirket kona under haka med en krokete pekefinger. Hun så ut som en tordensky og sa «Vent til vi kommer hjem, så skal du se». Hun sendte ham noen sylkvasse blikk, så jeg ble litt lessen. «Godt humør», svarte han på mitt spørsmål. «Bare kikk rundt dem, mister, så får du jaggu se på stemning».

Ble frua kidnappet?

Jeg så meget mer og snakket med mange, men vi kan jo ikke gjengi alt i avisa, da det er lite spalteplass. Men jeg kunne ikke la være å skrive om et par fra «nabobygda», især da frua. Hun var i fin feststemning. Hun underholdt mange med sitt gode humør, lyse smil og sin sjarm og smittende latter.
Men hvor var det blitt av henne da festen var slutt, da var hun nemlig sporløst forsvunnet. Ryktene kunne fortelle at hun var kidnappet. Mannen lette og lette, men var ikke i stand til å finne henne. Klokken slo halv to, da skulle mannen inn i lokalet og se om hun var der inne, men den gang ei. Han ble nektet adgang, men han trengte seg fram og skulle inn. Men det var ikke sjanse, for den røslige dørvakten sendte ham ut pr. luftpost. Da ble han arg! Påsto at komiteen hadde henne der inne og i fellesskap antastet henne. Han sa også noe som ikke egner seg på trykk.
Om hun var der inne eller ikke, kan jeg ikke si, for jeg ble også nektet adgang. Festen er slutt, og ingen får komme inn her mer i natt, var svaret jeg fikk. Da ruslet jeg hjem til mitt lune rede, til en velfortjent hvil.

Journalist Sladresen