19.05.2011
Bygda vår er ikke stor,
men her mange ungkarer bor.
De er høye og smale, tykke og lave, fattige og rike,
men ellers er de ganske like.
I høst vi begynte å håpe på
at ungkarsviljen ei var så sterk som stål.
For enkelte maktet en kone å finne.
Det så ut som vanlig at kvinnen vil vinne.
Andre var igjen mer forsiktig.
De mente at gifte seg var ikke så viktig.
Men en ring på fingeren kan det jo være,
så man var sikker og holdt på sin kjære.
Men vi har jo fler igjen,
og hvordan skal det gå med dem.
De gnisten har mistet, det ser du da vel.
De våkner opp bare hver nyttårskveld.
Men da er de våkne og det er til gangs.
For nå er det tiden for å finne seg sjans.
De velger og vraker for å finne en fin.
Og resultatet blir en «Rød rubin».
Så har vi de andre som litt mer lesne er.
Ja, de kan bare ungkarer vær.
Når fangsten var sikker uten krav,
da tok han hatten, «så stakk han av».
Men du som stakk av nok angre får.
Du ikke alene som ungkar går.
Der var nok flere som ble igjen,
som overtok med kyss og klem.
Nå håper vi ungkarene tar til vett.
Å finne seg en kone, det er da så lett.
Kjøp deg en bil, og ikke hest,
så ser du nok snart hva som er best.
"...den tredie Dag kom vi til Rafsbotten, inderst ved Altenfjord, et af de skjønneste Distrikter i Finmarken." (Stockfleth, 1841)
Rilgutten, 1959
Eier: Rafsbotn I.L.