Vannstoff

02.12.2011

Det er blitt skrevet så mye om vannet i «Ril-avisa», så jeg tenkte å skrive om noe annet. Jeg planla å gå rundt i bygda og intervjue folk.

Stor trafikk i Canada

Jeg startet min intervjurunde i den såkalte Canada. Det første jeg la merke til da jeg kom dit, var den store trafikken. På veien var det motorsykler, hester og kjelker, og alle var i vanntransporten. Jeg stoppet en av trafikantene, og han så mellomfornøyd ut. Jeg hilste og spurte hvordan det sto til. Han begynte å fortelle om vannsituasjonen, om rørene som var frosset og brønner som var blitt tomme. Jeg var jo ikke interessert i vannledningene som var frosset og tomme brønner, så jeg spurte om det ellers var noe annet nytt han visste om. Ja, sa mannen, i natt frøs naboens vannledning.
Jeg forlot mannen og ruslet videre. På veien traff jeg en av vegvesenets folk, som holdt på å hugge is. Jeg stoppet opp og spurte hva det kom av at det var så mye is på veien. Nei, han visste ikke hva det kom av, men syningen hadde sagt at det kom av den store vanntrafikken.

Stor trafikk i Kina også

Jeg forlot Canada og kom til Kina, og det var det samme, trafikken var stor og alle var etter vann. Jeg så en kvinne kom ruslende på veien med en kjelke etter seg. Kvinner er jo snakkesalige, og jeg tenkte at her blir det vel ikke bare vannprat. Hun var i strålende humør, og før jeg nådde å hilse, begynte hun å fortelle om at kineserne ikke hadde fått bad på lenge. Klesvasken var det også smått stell med, klessnorene ble benyttet til å trekke vannkjelkene. Og hun fortsatte å prate, og jeg fikk ikke ordet. Hun fortalte at hun hadde lest i Arbeiderbladet at en av bygdas herredsstyremedlemmer hadde spurt i siste herredsstyremøte, hva kommunen akter å gjøre med den triste vannsituasjonen i bygda. Ordføreren hadde svart at innen 20. februar var vannsituasjonen løst, men årstallet var ikke blitt nevnt. Hun mente at det går framover: datoen visste de, og årstallet kom nok også med tiden. Hun fortsatte med kjelken sin, og jeg gikk videre.
Straks etter møtte jeg en kar med en plastikkbøtte i den ene hånda og et gammelt pølsespann i den andre. Jeg spurte mannen om vannledningen var frosset. Nei, sa han, det var bare en teknisk feil, og han for videre.

Stille og rolig i Oladalen

Nå hadde jeg pløyet gjennom hele Canada og Kina og hadde ikke fått annet stoff enn vannstoff. Nå var det bare Oladalen igjen, og der var det i alle fall vann nok. Jeg startet opp etter dalen i godt humør, på jakt etter mer stoff. Det var stilt og rolig der opp, bare en enslig mann som hang på spaden i kjent vegvesenstil. Jeg spurte hva han foretok seg. Ja, sa han, han holdt å hugge is, for i Oladalen rant vannet døgnet rundt og det skapte problemer for vegvesenet.
Jeg fortsatte videre for å få tak i dalens egne sønner. Jeg gikk en bra stund, men så oppdaget jeg en bredskuldret kar, som sammen med sin kone sto ved en kjelke og røkte sigaretter. Jeg spurte mannen om det var noe nytt fra dalen. Nei, sa han. Han var på tur etter vann, og noe annet nytt visste han ikke om, for han var for det meste inne om dagene.

Nå hadde jeg pløyet gjennom Oladalen også, og det var bare blitt vannstoff. På hjemturen stakk jeg inn i et rødmalt hus. I stua satt far og sønn og leste Sportsmannen og diskuterte våre medaljesjanser i Olympiaden. Og det var referenten av «Rilgutten», så jeg leverte det stoffet jeg hadde fått til ham og gikk videre.

Medarbeider
(Referent Otto Jonas)