1944 - Avlusning i Drammen

av Leif Roald Aslaksen
09.04.2011

1. desember kl. 12 var vi endelig kommet til Oslo. Vi tok inn på en restaurant på Østbanestasjonen og fikk servert grøt og smørbrød. Kl. 14 gikk vi derfra og til Vestbanestasjonen, hvorfra vi fortsatte med tog over Drammen til Gulskogen. Vi kom fram til arbeidstjenestens leir kl. 18. Der måtte vi først registreres, og da vi var ferdige med det, var kl. 24.

Avlusning i Drammen

2. desember, da vi hadde registrert oss, måtte vi inn på badet for å bli vasket. Ytter- og undertøyet ble tatt fra oss og ført inn på damperiet, for det het at vi skulle avluses. Skoene fikk vi beholde, men også de ble innvendig smurt med en slags desinfeksjonsvæske. Etter at vi hadde vasket oss var kl. 2, og da ble vi ført til legen, som undersøkte oss. Vi hadde fått to ulltepper omkring oss, og vi hadde skoene på føttene. Ute var det snø og kaldt, så vi måtte springe for å holde varmen da vi gikk mellom brakkene.
Kl. 6 morgen var vi endelig ferdige med alt maset og fikk oss mat, hvoretter vi la oss. Da kan du tro søvnen smakte, for vi hadde ikke fått ordentlig søvn siden Trondheim. Kl. 9 fikk vi frokost, middag kl. 1 og kvelds kl. 6.
3. desember fikk jeg igjen klærne mine, som var dampet og skulle være renset, men de var skitnere enn da jeg leverte dem. Klærne ble nemlig kjørt i lastebil fra brakke til brakke og ble både tråkket og sparket på under letingen etter sitt eget tøy. Etterpå var jeg nede i Drammen og kjøpte 3 håndkofferter. Det er 3 km fra Gulskogen til Drammen.
Kari og Solfrid ble innlagt på Drammen sykehus.
Om ettermiddagen kom to luseksperter og lette etter lus på hver enkelts hode, og da var det gøy, må du vite, for det var mange slags rare mennesker som ble undersøkt. Noen fikk påsmurt en slags olje- og parafinblanding og fikk på seg en lusehette, som vi kalte det. Det var en parafinbandasje rundt hodet, den gikk de med til neste dag.
4. desember var jeg igjen en tur i Drammen.

Stavern

5. desember ble vi sendt fra Gulskogen, for det skulle komme en ny «porsjon» evakuerte dit. Vi reiste med Vestfoldbanen til Larvik, hvorfra vi ble kjørt med buss til «Fredtun», Frikirkens ungdomsskole ved Stavern. Dit var Korsfjord Barneheim og Kåfjord Gamleheim evakuert tidligere. Bestyreren av ungdomsskolen hette Bjørgsvik.
For første gang under evakueringen lå kvinnene og mennene adskilt i hver sine saler. Vi fikk senger å ligge i og hadde det bra på alle måter, både med mat og det vi behøvde. Det ble ringt til frokost kl. 9, middag kl. 1 og kvelds kl. 6. Det ble lest bordbønner, holdt taler av bestyreren og sang fikk vi også høre, av jentene som serverte. Jeg hjalp til med vedkapping på elektrisk sirkelsag de dagene jeg var der.
11. desember kom Olaf Ovesen med familie til Fredtun. De var egentlig beordret å reise til Lardal i Lågendalen, men hadde søkt seg til Brunlanes kommune, hvor vi var. To familier ble flyttet fra Fredtun til andre hjem, noen km derfra.
12. desember fikk vi tildelt noen gamle klær og ble flyttet fra Fredtun til Barth Nielsens hus ved Røfvika. Vi ble kjørt med en drosjebil. Huset vi kom til var omgitt av en tett gran- og furuskog mot sjøen og lå ved siden av et jorde til Børre. I Rødvika bodde Blom. Det var et ensomt sted, og om vinteren var det trist. Det ble meget snø, og det var en stor skog man måtte gjennom før man endelig kom til bygdevegen hvor ”bussen” gikk og hvor landhandlersken Herta Berg har forretningen. Stedet ved vegen het, med fellesbetegnelse, for Nalum. Der var noen gårder. Det er et pent sted for badegjester om somrene, og mange søker hit i ferien. Det står en del hytter ved stranda.
Kari og Solfrid kom hjem fra Drammen sykehus den 22. desember.

Stille og rolig jul

Julen 1944 var stille og rolig og mer ensom enn det man var vant til. Man var jo blant fremmede og henvist til seg selv. Lite mat var det, men vi fikk da noen brød hos de som bodde rundt om, og også flesk, litt hvetemel og gryn. Dermed var jo juledagene litt lysere.
Vi hadde også fått en kasse fårekjøtt og 10-15 kg laks med oss fra Finnmark, men transportvanskelighetene og somlingen med den såkalte rensingen av tøyet tok sin tid, så vi fikk ikke disse før i januar. En sekk med tøy og matvarer var blitt ombyttet i Larvik, og vi fikk en sekk som tilhørte Salmar Karlsen, Hakkstabben. De var evakuert til Helgeroa. Vi sendte sekken tilbake, men vår egen fikk vi først tilbake i februar, etter mange forespørsler.
Til stønad, det vil si kostpenger m.m., fikk vi utbetalt kr. 106,75 pr. uke fra staten gjennom Brunlanes kommune, og tillegg fikk vi godtgjort det nødvendigste vi kjøpte, så som klær, sko og kjøkkenutstyr.