1944 - Sørover fra Tromsø

av Leif Roald Aslaksen
02.04.2011

Med båt til Mosjøen
21. november stod jeg i kø for å få billett sørover, men båtene ble fulltegnet før det ble min tur å få billett.
22. november var jeg borte på ekspedisjonen og fikk billetter til mor, oss søsken og Ovesens familie, og så reiste vi med d/s «Vegtind» sørover. Der hadde vi ganske bra sitteplasser, og jeg lå i rommet oppå noen sekker, men det var kaldt.
24. november kom vi til Mosjøen hvor vi satte tøyet vårt inn i en godsvogn. Vi lå på d/s «Vegtind» natten over.

Til Trondheim med tog

25. november kl. 8 om morgenen gikk vi på land og bar reisetøyet til jernbanestasjonen, og derfra reiste vi kl. 9.
26. november kl. 3 (natt) kom vi til Trondheim. Der ble vi ført inn på Verdensteateret hvor det bar til med registrering, og deretter fikk vi mat, det vil si brød og havregrynsgrøt som visstnok ikke var kokt, for gryna fløt oppå. Alt var ferdig kl. 8, og vi ble sittende og halvsove på våre stoler, for det var ikke ordnet med liggeplasser der. Det var forresten også så mange mennesker i salen at det var umulig å få blund på øynene, og søvnige og utslitte var vi av reisen med toget. På reisen til Trondheim fikk vi matpakker fra folk på stasjonene.
27. november ble vi ført på bad og tilbake til stolene i Verdensteateret. Der satt vi den dagen og natten med søvnige øyne og var nesten syke av anstrengelse. Det ble vist fram en tysk film om kjærlighet og krig. Familier med småbarn ble ført til Katedralskolen og Høyskolen.
28. november ble vi flyttet fra verdensteateret til Realskolen, hvor vi fikk ligge ordentlig. Der hadde vi det bra og kunne gå fritt omkring. Ved middagstider ble vi ført til evakueringssjefen for Sør-Trøndelag og ble tildelt kontrollbok for evakuerte. Vi ble målt og det ble tatt fingeravtrykk og signalement av oss.

På vei til Oslo

29. november kl. 22.30 gikk vi fra Realskolen til jernbanestasjonen og ventet på et tysk ekstratog i en halv time før vi slapp av gårde. Toget skulle gå over Dovre til Oslo, og den hadde 42 person- og lastevogner hengende etter seg. Det gikk derfor svært smått, og den ble også fyrt med ved. I 3 personvogner var det stuet inn 250 evakuerte, det var derfor nesten ikke sitteplass for alle, langt mindre plass til å sove. Vi fikk ikke mat med oss fra Trondheim og på stasjonene fikk vi ikke noe. Vi hadde heldigvis et brød med oss fra før, og det kunne vi dele mellom oss.
30. november spiste vi grøt på Dovre, til middag, og om ettermiddagen fikk vi matpakker på en liten stasjon, og med det klarte vi oss til vi kom til Lillehammer sent på kveld. I Hamar fikk vi også mat, og med dette måtte vi klare oss til vi fikk mat i Oslo neste dag kl. 1.
Som du ser så var det ikke rare greiene vi spiste på over 1½ døgn, og du må tenke deg til hvor sultne og trette vi måtte være av å sitte på toget dagen lang, ja til og med natten uten søvn. Du kan tro jeg var trett og utslitt av all ristingen.
Solfrid var blitt syk underveis. Det hadde hun forresten vært allerede da de reiste fra Alta. Hun var dårlig, det var lungebetennelse, men det var sikkert morsmelken som reddet henne. Det sa forresten legen i Drammen, da vi kom dit.