1945 - Krigen går mot slutten

av Leif Roald Aslaksen
16.04.2011

Januar 1945

I januar hugget jeg favnved til brensel for oss, i skogen til lærer Håkon Raugland. Hos ham fikk jeg lese nyheter fra hjemmefronten. Dette var et illegalt skrift. Han var nemlig sjøl i hjemmefronten og fikk nyhetene i anonyme brev fra Oslo.
I januar var jeg 2-3 ganger i Larvik og fikk stemplet våre kontrollbøker på arbeidskontoret, hvoretter jeg fikk dagpengene utbetalt hos ordføreren i Brunlanes.
Kari fikk vondt i en finger og ble innlagt på kysthospitalet i 2 uker, hvoretter fingeren ble stiv etter skjæringa.
I januar, februar og mars drev jeg på med studier i Norsk Korrespondanseskole.

Tyskerne fant far i Rafsbotn

27. januar kom far (Alfred Aslaksen) til Rødvika. Han ble funnet i sitt gjemmested, i ei jordhytte i Rafsbotn, 4. desember 1944. Han var nemlig blitt igjen da han ikke ønsket å evakuere, om det så var tvang. Etter som han fortalte, så var han blitt forhørt av Gestapo, men slapp fra det uten noe mer. Tyskerne hadde stjålet sykkelen.

Tur til Drammen og Oslo

7. mars var jeg en tur i Larvik og fikk reisetillatelse til Drammen.
12. mars reiste jeg og Olaf Ovesen til Drammen med tog over Skien og Kongsberg. Toget gikk kl. 15 og var i Drammen kl. 22. Det var helt mørkt og vi var ikke kjent, men vi fikk da spurt oss til to hoteller som var overfylt av tyskere. Deretter fikk vi lost oss til politivakta som ordnet med losji for oss i et pensjonat i Stensgt. 3. Eieren var en politimann som het A. Grimli.
13. mars gikk vi hele dagen rundt i byens manufakturforretninger og spurte etter tekstilvarer, det vil si klær. De aller fleste svarte bare: «Nei, dessverre det har vi ikke nå». Omsider fikk vi da samlet oss en halv håndkoffert hver, på en del av varekortene.
14. mars reiste vi til Oslo og besøkte manufakturforretningene i Storgata og Karl Johans gate, men der var det lite å få. Ovesen kjøpte et par benklær i Stor-Ko-Fa, og jeg kjøpte en lusekufte i en annen forretning, og det var alt. Siden gikk vi og så Slottet, Stortingsbygningen og Akershus festning. Vi var også innom Utstyrsmagasinet i Rådhusgt. 24. Der fikk vi ikke kjøpt noe.
Vi ble lei all tråkkingen, gikk til vestbanestasjonen og tok tog tilbake til Drammen.

«Banene» sprengt av hjemmefronten

15. mars var alle «banene» sprengt ved sabotasje av hjemmefronten. Vi la derfor tøyet vårt inn på ekspedisjonen i jernbanens oppbevaringsrom og fortsatte rundt i byen for å spørre etter klesvarer. Ovesen var heldig og fikk kjøpt seg en dress.
Vi hadde truffet far i Drammen. Han var kommet over Stokke fra Larvik og reist derfra samme dag som vi. Nå hadde han tenkt seg tilbake, og vi ble derfor i lag. Kl. 12 hadde de fått banen til Kongsberg såpass i stand at toget kunde gå, og så reiste vi med den. Turen til Vestfossen gikk bra. Der måtte vi gå 2-3 kilometer, over det stedet hvor sprengningen var foretatt, for å ta neste tog videre til Kongsberg. Det var en liten bro som var sprengt ved sabotasje, ikke langt fra stasjonen. Vi kom til Kongsberg kl. 2 og var der i 3 timer før bussen gikk til Svarstad, i Lågendalen. Vi ble med den ned gjennom dalen til Svarstad, hvorfra vi tok drosjebil til Hannevold pensjonat, en mils veg derfra. Da var klokka 23. I Svarstad var losjihuset overfylt. Vi kunne ellers ha tatt toget fra Kongsberg over Skien til Larvik, men nå var banen ødelagt ved sprenging.
16. mars reiste vi med bussen videre kl. 7 og kom til Larvik kl. halv 1. Vi gikk av ved rutebilstasjonen og tok bussen til Stavern, da bilen til Hummerbakken var foreløpig innstilt. Deretter gikk vi resten av vegen (4 km) og var heime kl. 15, dermed var også denne slitsomme reise slutt. Jeg hadde nemlig stått i bussen fra Hannevold til Larvik, 38 km, da det var så mange mennesker i den at det ikke var sitteplass til alle.

17. mars var jeg hos arbeidsformidlingen i Larvik og ble henvist til å ta plass som skatteoppkrever hos advokat Finn Spillberg, ved torvet i Larvik. Han var NS-mann. Jeg kunne ikke få hus i byen, og da det ellers var dårlig med mat og bussruta fra Stavern var ustabil, tok jeg ikke plassen.